Artikkel til Birøkteren:

Que Vadis Honningsentralen?

Honningsentralen er i den situasjon at de ikke får inn nok norsk honning.  Årsaken er at de ikke kan betale den pris birøkterne trenger for å kunne forsvare sin drift. Dette er noe alle vet. Samtidig er forholdet at langt de fleste birøktere, kanskje alle, ønsker at HC skal bestå med god økonomi.

Beregninger jeg har presentert tidligere i Birøkteren viser at Break-even, altså det punkt hvor der verken er fortjeneste eller tap, ligger på ca. kr. 90,- per kg til birøkteren i et gjennomsnittsår. Da er både lønn og avskrivinger tatt med i kostnadene. Om det korrekte tallet er større eller mindre er ikke viktig, og vil selvsagt kunne variere fra birøkter til birøkter og fra landsdel til landsdel, osv.

Til nevnte pris ville HC få inn all den honningen de ønsket. Det er et faktum at HC ikke betaler det birøkterne trenger for å kunne drive lønnsomt og paradokset er at ”alle” ønsker at HC skal leve i beste velgående.

Jeg tar ikke mål av meg å lære HC noe som helst, men jeg ønsker likevel å dele mine tanker med HC og bransjen for øvrig, og jeg er overbevist pm at det er mulig å gjøre ting annerledes og bedre.

Ser vi på Manukahonningen selges den i helsekostforretninger for omkring 1000,- per kg. Dette kan gjøres både grunnet markedsføring og dokumentasjon på dens egenskaper. De spesielle egenskapene til Manuka honningen skyldes et svært høyt naturlig innhold av det bakteriehemmende stoffet metylglyoksal, men dette finnes jo også i andre honningtyper, om enn i noe mindre mengder.

Norsk honning er ren og anses som et naturprodukt fritt for forurensninger, og HC kunne bruke denne honningen på en annen måte enn å spre birøkternes unike vare i hyllene til de store kjedene til lavest mulig pris, i konkurranse med annet søtt og mindreverdig pålegg tilsatt konserveringsmidler og evt. genmodifisert.

Det er noe som heter markedssegmentering, og det er nettopp i den retning HC bør gå. Den billige importhonningen kan leveres til de butikkene der folk går for å handle billigst mulig mat. Den norske honningen burde markedsføres som et helseprodukt og kanaliseres til helsekostforretninger. Honning og de øvrige produkter fra bier er nemlig helsekost, og bør oppfattes av forbrukere som det.

Analyser vil vise innholdet av de forskjellige stoff i de forskjellige honningtyper, og kanskje finnes det også norsk honning som helst bør benyttes som bakehonning og ikke selges som helsekost, men den honningen som f.eks inneholder metylglyoksal eller andre anerkjente helsebringende stoff burde selges til høyere pris.

Jeg har levert honning til Tyskland for kr. 400,- per kg + frakt og også til USA til nesten like gode priser. Da burde det også være mulig for HC med sitt profesjonelle markedsapparat og kompetanse å få til noe tilsvarende.

Bienes helseprodukter er ikke bare honning. Alt som er i kuben kan spises unntatt kassen og rammene. Propolis og voks, bigift, dronelarver og biene selv, alt kan spises og har dokumenterte helseeffekter og brukes innen apiterapi. I tillegg til honningen kan HC utvide produktspekteret. Informasjon og opplæring er tilgjengelig.

Jeg håper at HC klarer å lese skriften på veggen og komme på banen i tide, og gjør de det har de en unik sjanse til å bli ledende i leveranser av helseprodukter fra biene, og på denne måte være med på å føre norsk birøkt inn i fremtiden.

Skal norske birøktere overleve, må prisene opp. Det kan neppe gjøres ved volumsalg til de store kjedene. Det bør da være lett å innse at fremtiden i birøkten ligger på helseplanet, og da ikke i volum, men i pris og en unik kvalitet.

Og Honningsentralen bør overleve, sammen med birøkterne.

 

Hellesøy, 23.03.15

John Strandabø